GRØNN MOBILITET

Til planen

– Drømmer om gågate med hyggelige kaféer

Dagsrevyen-ankeret og lørenskogjenta Rima Iraki håper vi får fortauskafeer og hyggelige restauranter i bygda. – Men det er fantastisk hyggelig å bo her, legger hun til.

Da femåringen Rima Iraki kom til Norge og Lørenskog med familien på slutten av 1980-tallet, var bilismen kanskje på sitt høydepunkt i kommunen. Så, som alle andre lørenskoginger, har hun opplevd en dramatisk utvikling av kommunen fra da og fram til i dag. Nå framstår Lørenskog som et attraktivt område å slå seg ned for aktive småbarnsfamilier.

– Jeg synes vi har det veldig fint i Lørenskog. Det er mange flotte uteområder som inviterer til friluftslivsaktiviteter, sier det kjente nyhetsankeret fra Dagsrevyen. Men etter noen år med studier på andre kontinenter og en smak på det virkelige storbylivet, er det noen ting hun ønsker seg også på hjemlige trakter. – Jeg savner et koseligere og mindre grått «sentrum». Jeg drømmer om en gågate med hyggelige kafeer og restauranter.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Rima Iraki (36) mener at avstandene ikke er til hinder for å forflytte seg rundt i kommunen til fots, på sykkel eller med kollektiv. Foto: Atle Abelsen

Rima Iraki (36) mener at avstandene ikke er til hinder for å forflytte seg rundt i kommunen til fots, på sykkel eller med kollektiv. Foto: Atle Abelsen

Etter oppveksten på Skårer, Nordbyhagen og Sørli og deretter en mer omflakkende tilværelse i studietiden og som ung voksen, valgte hun slå seg ned i hjembygda igjen da livet gikk inn i den mer modne fasen med familie og karriere. – Det er helt fantastisk å bo her på Sørli. Marka er rett ved, i tillegg er det kort vei til skole og barnehage.

Om det å slå seg ned igjen på Lørenskog, har Rima tidligere uttalt til Dagbladet i artikkelserien «Bokettersynet»:

«Vi er i huset til en som synes å ha ambisjoner om å rekke over mye; strøkent og nyoppusset i dempede grå og grønne nyanser. Om du hadde spurt tenåringsversjonen av Rima Iraki om hun kom til å flytte tilbake til Lørenskog, ville hun fnyst, men så er det nå godt å være nær foreldrene i småbarnsfasen.»

Positive endringer

Svært mye har skjedd med veier og annen kommunikasjon i kommunen siden Rima ble lørenskoging på slutten av 1980-tallet. Den gang lå de få knutepunktene av noenlunde betydning (Solheim, Fjellhamar og Kurland) spredt og isolert fra hverandre. Sykkelveiene var fragmenterte og usammenhengende og kommunesentrumet Solheim var dominert av asfalt, grå betongklosser og det som ble beskrevet som Norges styggeste gangbro. Og riksvei 159 (motorveien) var, om mulig, enda mer dominerende i den bebygde femdelen av kommunen.

Siden da har befolkningen har økt dramatisk, og med det trafikken. De gamle knutepunktene har vokst både i antall beboere og enda flere butikker og andre tilbud til befolkningen, og nye knutepunkter har vokst fram: Ødegård (Lørenskog stasjon), Skårer, Rasta og Finstad/Sørli.

Lykkeligvis, har kommunen siden da også hatt en heldig hånd på styringen av utviklingen. I dag er sykkelveinettet mer eller mindre sammenhengende, det ligger en klar tanke bak utviklingen av gamle og nye knutepunkter, det jobbes kontinuerlig med å utvikle og forbedre den interne kollektivtransporten i kommunen, og Solheim/Skårer er i ferd med å vokse fram som et naturlig og kraftfullt kommunesentrum. Og de styrende premissene i utviklingen, er trivsel, trygghet og miljøvennlighet.

Korte avstander

Rima Iraki velger, som journalist, å holde seg nøytral og ikke kommentere denne utviklingen. Men hun bekrefter at det i dag går helt fint å forflytte seg rundt om i kommunen, selv uten bil. – Det er jo korte avstander her, og det går fint an å gå og sykle til sentrum, sier hun.

I Lørenskog går turene stort sett fra Sørli til Metro og Triaden, mens Marka benyttes hyppig på fritiden.

– Jeg tar bilen til jobben i Oslo. Det er enklest når man jobber skift, og har mange sene kvelder på jobb. Vi går stort sett til og fra skole og barnehage. Og når snøen forsvinner fra bakken, prøver jeg å sykle mest mulig når jeg beveger meg i Lørenskog.